Tromsø Skyrace – måtte grave dypt!

Nå er det snart gått 2 uker siden jeg deltok ved Tromsø Skyrace (Hamperokken), men løpet står fortsatt soleklart i erindringen min. I år måtte jeg grave dypt, virkelig dypt for å gjennomføre løpet, og var faktisk så «langt ute» at jeg på et tidspunkt vurderte å gi opp.

Siste år var Tromsø Skyrace Hamperokken 43 km. med start oppe på Fjellstua 421 moh., men i år hadde de øket distansen til 53 km. med start ute foran Clarion Hotell the Edge nede i Tromsø by. På den måte fikk vi også ekstra 400-500 høydemetre inn på kontoen. Det visste seg dog at løyperen var lengre enn forventet, og da jeg kom i mål visste klokken min 60 km. Jeg fikk også snakket med vinneren Tom Owens etter jeg kom i mål og hans klokke hadde visst 58 km., så jeg hadde åpenbart tatt et par ekstra seightseeing kilometre med meg underveis.

Høydeprofil: Tromsø Skyrace Hamperokken

I år har jeg følt meg i ennå bedre form, pluss jeg hadde erfaringenen min med fra siste års deltakelse. Med disse to faktorer i bagasjen, reiste jeg til Tromsø med store forventninger til meg selv. Tidsgrensen var i år øket til 13 timer, og mitt mål var å gjennomføre under 12 timer.

Dessverre gikk det ikke helt etter planen. Allerede etter 17 km. på vei ned av Tromsdalstinden 1238 moh. fikk jeg krampe i venstre baglår. Det skjedde da jeg skulle skli ned på føtterne av en av de få bratte snøpartier som var på hele ruten. Det er ikke lett å holde balansen ned her, så benmusklene må tas godt i bruk. Det kom dog allikevel som en stor overraskelse for meg, da jeg kunne merke krampen komme, og ble utrolig frustrert og irritert og tenkte, «Er det mulig?!» Allerede?

Herfra og de resterende 43 km. var en stor fysisk og mental kamp for at komme i mål innen for tidsgrensen. På dette tidspunkt var jeg utrolig glad for at jeg hadde tatt fjellturen fra Sandnes til Sortland over 13 fjelltopper, som en del av mine forberedelser. Her fikk jeg (som jeg har fortalt om i et tidligere innlegg) den verste krampe jeg noensinne har opplevd, og den erfaring kunne jeg bruke nytte av nå.

På vei opp mot Hamperokken 1404 moh. gikk det mer tregt enn jeg hadde planlagt, og ble da også tatt igjen av flere løpere. I motsetning til i fjor hvor jeg stresset over dette, tok jeg det i år helt med ro. Det påvirket meg ikke. Fokuserte kun på meg selv og mine steg. Ved 700 meters høyden tok jeg på meg vindjakke med hette og handsker. Det var kun 4-5 grader på toppen.

Fjellryggen opp mot Hamperokken 1404 moh. Foto: Kilian Jornet

I 1100 meters høyden på vei opp mot toppen, kom Kilian Jornet løpende ned imot meg på den utrolig teknisk vanskelige fjellrygg (egga) med et kamera i hånden. Han løpte over sten og klipper så lett som ingenting. Han «fløy» rundt og tok bilder av deltagerne, og da jeg løp forbi ham sa jeg, «Hi Kilian,.. it is so tough». Han svarte meg med, «Yeah, but you are almost half way», her refererte han til at jeg snart var på toppen. Måtte smile litt av det, for visste godt det var et stykke igjen. Det gikk også 15-20 minutter før jeg nådde toppen, 30 minutter før tidsgrensen.

På vei ned av Hamperokken var det siste år et stort snøparti, slik man kunne skli ned 300 høydemetre på ingen tid. Slik var det ikke i år. Det var utrolig teknisk med masser av store (løse) sten, og det betydde naturligvis også at man brukte lengere tid. Jeg brukte mange krefter her på å holde tempoet oppe mens jeg prøvde å løpe på alle stenene. Det føltes som om det aldri ville ta slutt.

Tom Owens på vei ned av Hamperokken – foto: Kilian Jornet

Jeg kom med ned av Hamperokken og til siste cut-off stasjon, hvor jeg til min store overraskelse var 55 min. før tidsgrensen. Det var en viktig faktor for at jeg fortsatte, for på dette tidspunkt hadde jeg store problemer med smerter i kneene og ikke minst baklårene etter krampe episoden i begynnelsen av løpet. Jeg tok meg litt ekstra tid her og fikk i meg masser av frukt, energibarer og litt vann. Det neste stykke innen stigningen opp mot Tromsdalstinden var ganske flatt, så håpet på å kunne «komme meg litt» innen.

Det skjedde dessverre ikke. Allerede 100 meter oppe fikk jeg max krise. Stien gikk bratt opp, det var gjørmete, glatt og benene var helt ferdige. Energien forsvant totalt. Husker ikke at jeg noensinne har tatt så trege steg opp av et fjell som jeg gjorde på dette tidspunkt. Måtte stoppe for hver 20 meter jeg kom meg lengre opp, og troen på å fullføre innen for tidsgrensen begynte å forsvinne. Det var et forferdelig øyeblikk. Tankene om å oppgi begynte også å fylle mine tanker. Tror aldri jeg har vært så langt nede både fysisk og mentalt.

Jeg er et stort konkurransemenneske, og har en utrolig stor vilje for å fullføre det jeg har satt meg for, uansett hva. Jeg må dog innrømme, at den vilje virkelig kom på en prøve under Tromsø Skyrace. Jeg sto på vippen til å gi opp, men besluttet meg for å fortsette, alene av den grunn at jeg på dette tidspunkt var kommet igjennom siste cut-off stasjon. Om jeg kom i mål etter 13 timer, ja om det ble 14 timer, det spilte ikke lengere noen rolle for meg. Jeg ville fullføre, for min egen skyld!

Har igjennom tiden lest mange interviews fra de beste løpere i verden, og især en uttakelse fra Anna Frost gjorde et stort inntrykk på meg. Uansett hvor mye hun sliter under et løp, og ikke føler det er mer igjen å gi av, så er det viktigste at holde seg i fremdrift, steg for steg. Så det var det jeg gjorde, selv om det føltes som om jeg gikk i slowmotion.

Det gikk tregt, og jeg ble tatt igjen av flere løpere, men brydde meg ikke. Jeg begynte å nyte omgivelsene mer og mer på vei opp mot Tromsdalstinden, og fokuserte ikke lengere på løpet egentlig. Jeg prøvde i stedet å «kose» meg og vende det negative til positive. Jeg forstilte at det bare var en fjelltur som mange andre, og det hjalp meg!

Da jeg kom opp i 700-800 meters høyden, skjedde det noe helt utrolig mentalt og fysisk, som jeg selv i dag har det vanskelig med å forklare. Plutselig følte jeg kjempe energi. Kroppen gjorde ikke lengere vondt, og fikk et kjempe boost mentalt. Om det var fordi været klarte opp og solens stråler kom frem vet jeg ikke, men jeg begynte å «klatre» og gå opp mot toppen som en gal. Fikk fornyet energi, det var helt rart, noe jeg aldri har prøvd etter å ha vært så «langt nede i sekken».

Alt det negative var borte, og hadde kun øye på toppen og på å komme opp så fort som mulig. Fant en helt perfekt klatre teknik, hvor jeg nærmest brukte mere hendene enn benene. Jeg fikk selvfølgelig syre og smerte i benene, men ignorerte det fullstendig. Det var vendepunktet.

Jeg kom meg til topps og på vei ned tok jeg igjen flere løpere, det var en helt utrolig følelse! Jeg visste at hvis jeg kom ned i 600 meters høyderne i en ok tid, så var det fullt mulig å gjennomføre innen for de 13 timer. Fra 600 meters høyden og til mål visste jeg også (fra siste år) at løyperen ville passe meg riktig godt, hvor jeg kunne løpe fort og ta igjen tapt tid hvis jeg lå på grensen.

Det gikk overraskende lett ned. Herfra og de resterende 15 km. tok jeg igjen 14 løpere. Jeg storkoset meg, mens jeg sprang avsted i utrolig vakre omgivelser. Jeg kom meg tilbake til Fjellheisen/Fjellstua 421 moh. og siste aid station i tiden 11t.45min. med kun 5 km. igjen. På dette tidspunkt visste jeg, at jeg ville nå i mål et godt stykke innenfor tidsgrensen, så dere kan tenkte dere at humøret var høyt! Selvom jeg ennå ikke var i mål, så følte jeg meg i himmelen. Hadde kjempestort overskudd og kunne ikke vente med å løpe ned det siste stykke og komme meg i mål.

Husker de siste meter inn mot målstreken, det var et stort øyeblikk for meg. Det var samlet en masse folk i målområdet, og det ble ringet med bjeller, ropt og heiet, mens Emilie Forsberg var i mikrofonen. Fra 17 km. inne i løpet til dette øyeblikk hadde det vært en kamp om overlevelse både fysisk og mentalt. Den største test jeg som fjelløper noensinne har vært igjennom.

Da jeg krysset målstreken var jeg tett på å gråte å glede, og ropte ut et høyt «JAAAAAA!». Var så utrolig stolt av meg selv og ikke minst den vilje jeg hadde i meg. Jeg hadde gjennomført etter at ha måttet gå så utrolig mye igjennom. Mitt spontane rop, «brøl» om man vil, så ut til at å falde i god jord hos Emilie Forsberg, som kom hen til meg med mikrofonen for å høre hvordan jeg følte meg akkurat nå. Den var lett å svare på. Kilian Jornet kom også raskt over til meg og tok bilder av det store øyeblikk for meg (prøver å få tak i disse bildene). Vi sto alle med et stort smil på leppen, og jeg kunne se på både Emilie og Kilian, at de visste hvor mye det betydde for meg og hvor stort det var. Et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

Da jeg kom i mål sto de litt over 60 km. på klokken min, og kunne ikke la vær med å tulle litt med det til Kilian, som svarte med et smil, «I know, I know». De hadde som sagt meldt ut at løyperen var 53 km. Jeg fikk også snakket med vinneren Tom Owens etterpå, som jeg er dypt imponeret over. En stor inspirasjon! Jeg kom i mål i tiden 12t.24min, men han vant løpet i tiden 6t.45min. Hvordan er det mulig?! Stor, stor respekt!

Står her sammen med vinneren Tom Owens.

Siste år ble jeg nr.94 ut av 154 deltagere. I år ble jeg nr.98 ut av 214 deltagere. Selvom min plassering ble litt dårligere fra i fjor, så kan de to løp ikke sammenlignes. I år var løpet lengre og mye mer teknisk pga. mindre snø. Hadde vi kun løpet de 43 km. (offisielt 45 km.) som i fjor, så hadde jeg i år forbedret min tid en god del. Kun 121 løpere ut av 214 gjennomførte årets Tromsø Skyrace Hamperokken. Dvs. kun 57% gjennomførte. Resten kom ikke i mål innen for tidsgrensen på de 13 timer, ble skadet eller måtte oppgi underveis. På vei ned av Tromsdalstinden var det helikopter i luften som hentet ned løpere fra fjellet. Det viser et meget godt bilde av hvor hårdt og vanskelig dette løpet er. Det er ikke uten grunn at løpet er 1 av kun 3 løp i hele verden som er kategoriseret som Sky Extreme.

Den offisielle video fra årets Tromsø Skyrace Hamperokken kan ses her: https://www.facebook.com/tromsoskyrace/videos

Se tracking og diverse stats av mitt løp her: http://www.movescount.com/moves/move117149853 (av en eller annen årsak vises ikke hele løyperen på kartet, selvom klokken har registrert 60 km.)